Først må jeg bare si at jeg er skikkelig lettskremt. Det jeg definerer som en grøsser, fremstår gjerne som drama for innbarka grøsser-fans. But here goes. The Stepford Wives og Rosemary’s Baby defineres herved som grøssere av meg. Gode grøssere. Ikke hoppe-i-stolen-og-velte-alt-popcornet-utover-sidemannen grøssere, men skumle filmer med en uhyggelig undertone.
Det er noe helt spesielt med skummel film fra 70-tallet. Det var ikke så mye bråk i filmene da. Færre biler som eksploderte for et godt ord, mer vekt på skikkelig spenning, bedre bruk av musikk for å få frem stemning. Alien, Deliverance, the Shining…. God og creepy film.
For en tid siden så jeg the Stepford Wives fra 2004 med Nicole Kidman, Matthew Broderick, Glenn Close og Christopher Walken. Men selv om mr. Walken som alltid er supertøff (har du sett han danse?), så kan ikke 2004 utgaven måle seg med originalfilmen fra 1975. I 2004 skulle det nemlig være morsomt. I 1975 var det bare skummelt.
Stepford Wives er basert på en roman fra 1972 skrevet av Ira Levin, og er blant annet blitt definert som en feministisk science fiction. Feministisk, ja. Science fiction, tja… I Stepford Wives jaktes det på det perfekte. Det perfekte huset, de perfekte barna, den perfekte hagen, den perfekte omgangskretsen, det perfekte livet. Men det er mennene som ønsker det. Ikke kvinnene. Det jaktes nemlig også på den perfekte konen. Du vet, husmoren som lager mat, vasker klær, stryker skjorter, rer opp senger, vasker huset, oppdrar barna, og alt dette iført perfekte små kjoler, med perfekt kropp og hår og sminke, og kun med én eneste tanke i hodet: Hvordan kan jeg glede min mann? (Hvis ikke dét er til å grøsse av så vet ikke jeg!)
I Stepford passer de aller fleste kvinnene inn under denne lett utopiske beskrivelsen. Men noen få lever fremdeles et normalt liv med jobb, fritidsinteresser og normalt kaotiske og støvete hus, mens de skeptisk iakttar barbiedukkene i nabohusene som mennene deres sikler etter og har opphøyd til drømmekvinner. Det er vel egentlig ikke så mye science fiction preg over dette, men under overflaten…
I Rosemary’s baby er det også mennene som styrer. I Stepford Wives blir Joanna Eberhart som leading lady omtrent stemplet som
gal, og den klassiske, hysterisk, fordi hun er overbevist om at det foregår noe i byen. Rosemary Woodhouse (spilt av Mia Farrow) på sin side er overbevist om at barnet hun bærer ikke er normalt, og hun prøver stadig å forklare seg og oppsøker venner og leger for gode råd. Men mannen hennes klarer hele tiden å overbevise henne om at hun bare er en hysterisk og hormonell kvinne som ikke vet sitt eget beste, og får henne til å oppsøke legen som han har valgt ut til henne, samt å daglig drikke de hjemmelagede næringsdrikkene som det creepy gamle paret over gangen lager til henne.
Grøss.
Anbefales å se sammen med en trygg armkrok og masse sjokolade.
gjer eg det. (Skriv på ordentleg dialekt gjer eg visst óg. Oh well. Kjekt med litt variasjon)
