I fjor kunne jeg enda fortelle deg
at linerlen var kommet
og bokfinken.
Men jeg sa ikke at linerlen hadde hilst
med det svarte brystet
og ikke at gjøken gol i sør.
Men du visste det alt, der du satt
med våren i en blå tonende strøm
inn av vinduet.
For deg var linerlen og bokfinken
og gjøken i sør
forspillet i kulissene før forhenget
trekkes tilside.
Og først gikk en sommer.
Så høsten, vinteren.
April igjen.
Linerlen er kommet
og bokfinken.
Til hvem skal jeg si det?
Om gjøken
galer aldri så meget i sør i år
hva kan det nytte?
Og hva vil svalene tro?
Jeg sier som hr. Børretzen: Jeg hater måker! Tidlig, tidlig om morgenen, i over 1 uke, hadde 3 måker møteplass på et møne rett utenfor soveromsvinduet til meg og min værre halvdel. De begynte i halv fem-tiden. Masse spetakkel, hyling og skriking. Og de holdt på LENGE!
Men det skal sies, vi var aldri inne på tanken om å være så humane som å gaffe igjen nebbene på bråkebøttene. Vi ville skyte med hagle! Eventuelt kanon.
Og uken før måkejævlene inntok nabolaget hadde vi besøk av en forvirret humle noen morgener. Den kom summende inn vinduet vårt og plasserte seg godt bak gardinene. Og når vi slapp den ut, fløy den faktisk inn igjen! Trodde egentlig at det å bo midt i sentrum tilsa at man slapp all denne faunaen. I min oppvekst på landet måtte jeg pent finne meg i å dele rom med edderkopper og små søte skrukketroll, men midt i tjukkeste, svarteste sentrum av Bergen?! Duer kan jeg leve med, men måker? Like ille som buekorps!
Hva kan jeg si…Fugleinfluensa er knallgøy!
Når griser flyr skal visstnok det mest utopiske i verden skje…som at Brann vinner serien, at catwalkmodeller må veie mer enn 50 kg eller at president Bush støtter homofile, abort, likestilling og fred.
Vel, her er verdens søteste lille gris som min unge, lovende kollega fant på internetten, og den flyr. Bring it on!
Det sier ihvertfall Dagbladet. Uttalelsen baserer seg på en svensk undersøkelse som viser at kvinner taper på å oppgi kjønn i jobbsøknader. Arbeidsgiverne ser vel for seg at med en gang en kvinne er ansatt i en bedrift kommer hun til å bli gravid og gå ut i sykemelding med depresjoner og bekkenløsning opp og i mente. Selvfølgelig etterfulgt av 1 års mammapermisjon, og egenmeldinger annenhver uke fordi det bare er mamma som kan være hjemme med barnet når det er sykt.
Vet ikke, jeg. Skal jeg som nyutdannet kvinne med samboer bare gi opp med en gang og trykke ut et par unger og holde meg ved kjøkkenbenken der jeg hører hjemme? Arbeidsgivere er jo tydeligvis så innbarka hulemennesker at de ikke er interesserte i å ha kvinner i bedriftene sine….
Jeg vet jeg nesten er ferdig med masteroppgaven når
- jeg leser gjennom teorikapitlet og innser at jeg ikke skjønte teorien når jeg skrev den første gangen
- jeg lukker øynene om kvelden og ser for meg innholdsfortegnelsen
- søvn = drømme om drøftingskapitlet
- absolutt alle nettaviser er utrolig interessante og må finleses
- absoulutt alle blogger jeg finner er utrolig interessante og må finleses
- jeg begynner å le hysterisk av skrivefeil som spykologisk
- jeg fremdeles ler av spykologisk 1 uke etter
- jeg våkner 06.45 og føler for å begynne dagen….og det er søndag!
Goddamn! Må bli ferdig snart.
