Jeg syns det er viktig at noen kjemper for de små og hjelpeløse, de som ikke er i stand til å forsvare seg selv. Så det skal jeg gjøre nå. Jeg ønsker å rette fokus mot en som uten forvarsel er blitt skubbet ut i kulden, som plutselig, etter mange, mange år i fokus, brått er blitt stemplet som mindreverdig og ikke lengre innehar sin faste plass i rekken. Han er blitt sparket ut av det gode selskap, og kan ikke gjøre noe som helst for å komme seg inn igjen. I dag fortjener planeten Pluto en klem!
For hva kan han ha gjort for å fortjene en slik behandling som de 2500 medlemmene i International Astronomical Union har gitt han de siste dagene? Helt siden 1930 har han vært i godt selskap med de andre planetene. Da jeg gikk på skolen var han den klart mest populære av dem. En av grunnene var vel gjerne at navnebroren hans var ganske så populær blant de av barna som hadde fått riktig leseoppdragelse, men det som også var så fint med Pluto var jo nettopp at han var så liten! Vi likte den lille, søte planeten langt der ute. Den skilte seg ut. Neptun..ehm…Uranus? Nei. Mars? og så…Jupiter? ¤#%&%?+¤#% Plasseringen deres gikk stort sett i surr. Men Pluto, den husket vi alltid!
Så hva er det egentlig folka i International Astronomical Union driver med? Blir dette trenden nå fremover, at hver gang de finner at en planet ikke passer inn, så kan de bare stemme den ut? Ryker Venus neste gang, fordi den lyser for sterkt? Eller kanskje Saturn, fordi ringen ikke er moteriktig lengre? Er det kanskje et mål at alle planetene skal være like store eller ha samme farge? Jadda.
Men jeg undres: Hva er egentlig planen deres? Jakter de kanskje på Nobelprisen i galaktisk opprydding? Er vi igjen ofre for mennesker som på død og liv må gjøre noe for å bli husket av fremtidige generasjoner? I så fall har de klart det.
Jeg tilgir dere aldri!!
Jeg har en venninne som hevder at ofte når hun leser M minner det henne om meg og min (stort sett) bedre halvdel. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre annet enn å si meg veldig enig i det. De to mennene har veldig mye til felles. Spesielt etter at min fikk Lego Star Destroyer i bursdagsgave.
Men innimellom slår det til på madammen sin side også gitt. Dagens stripe viser en tilstand som jeg inntar både titt og ofte om natten.
Oppi all elendigheten i verden kom jeg til å tenke på en nydelig sang som jeg lærte da jeg gikk på barneskolen. Diktet sangen er basert på er skrevet av Bertolt Brecht & Pabol Neruda, uvisst hvem som skrev først. Kanskje noen vet?
Fred over alle på jorden.
Fred over arbeidet vårt.
Måtte det alltid ernære
dem som arbeider hårdt.
Fred over alle i landet.
Fred over oss i vår by.
Måtte den alltid gi hus til
dem som gir andre ly.
Fred over oss her i hjemmet.
Fred over naboen vår.
Måtte en fredelig nabo
være i fred hvor han går.
Fred over Krasnaja-plassen
og Lincolns monument
og Brandenburger-porten
og fanen som der er tent.
Fred over barn i Korea
og arbeidsfolket i Ruhr.
Fred over New Yorks sjåfører
og kulier i Singapore.
Fred over nordiske bønder
Og bønder på Trinidad.
Fred over gode og lærde
i Oxford og Leningrad.
Fred over barnet i vuggen
og over den som skal dø.
Måtte vår jord bli oss vennlig
og gi oss det daglige brød.
I helgen samlet Black Hat-hackerne seg (du vet, de virkelig onde, onde it-folka) på konferanse, og Microsoft ble med. Utgangspunktet til Gates sine gutter var å få folk til å forsøke å hacke Vista, trolig med mål om å kunne kartlegge enda flere av OSet sine mange svakheter. Og de ble funnet!
ITAvisen melder i dag at det faktisk var noe så utrolig som en kvinnelig hacker som klarte å ta rotta på den nye babyen til Bill. Nå skal ikke jeg gå nærmere inn på mitt syn på kjønnsvinklingen i artikkelen, selv om jeg har fryktelig lyst, men heller glede meg over det faktum at Vista ble grisehacket, som ITAvisen sier det så fint. Det er viktig med sånne små gleder i hverdagen. Så får jeg lufte mitt syn på kjønnskampen en annen dag.
Vil oppfordre dere til å lese Drusilla sitt innlegg om Kvinner, klær og voldtekt. Hun tar utgangspunkt i denne deilige kronikken i aftenposten, hvor det igjen fokuseres på hva kvinner skal gjøre sånn at menn ikke vil voldta dem. Kjenner at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne å kjefte når jeg leser sånt, så derfor henviser jeg til Drusilla. You read my mind!
Som hundeelsker, med et sterkt ønske om å adoptere enhver hund jeg går forbi (selvfølgelig med unntak av de små, ekle, gneldrende moppene og andre rottelignende vesener), blir jeg gjerne litt trist når folk sier at de ikke liker disse fine dyrene. For hvem kan vel motstå de søte øynene, den deilige pelsen og den alltid like sjarmerende tørrfiskånden? (Joda, jeg liker faktisk den også.)
Det kan være mange ulike, og helt legitime grunner til at folk likevel klarer å mislike disse sjarmtrollene, som at de er redd dem, at hunder lukter, de er ekle og skitne, eller at de ikke liker dem fordi de kan bite og en kan aldri vite hvor en har dem. Greit nok. Men dette med at hunder kan bite….
I går gikk jeg forbi en liten hund som var bundet utenfor en butikk. Han sto der, tilsynelatende fornøyd med situasjonen, og ventet stille på at eieren skulle komme tilbake. Så kom en mor, med sin lille datter på rundtom 2 år. Moren ble sååå begeistret da hun så hunden, gikk bort til den, og begynte å snakke til den, hoppe opp og ned, løfte hendene for å få den til å hoppe, og hisset den generelt opp. Hunden ble derimot usikker og begynte å bjeffe. Dette syntes moren var festlig, og ropte på sin lille datter og sa at hun måtte komme bort og hilse på denne søte hunden. Heldigvis, datteren var på veg mot et nytt og spennede mål, og moren fulgte tilslutt etter.
Mon tro hva som hadde skjedd hvis datteren faktisk hadde hørt på mammaen sin og gått bort til hunden for å klappe den. Hva er sannsynligheten for at den usikre, bjeffende hunden hadde tatt et godt jafs av hånden til den lille jenten?
Joda, hunder kan bite. Men hvor ofte er det uprovosert?
For hva kan han ha gjort for å fortjene en slik behandling som de 2500 medlemmene i International Astronomical Union har gitt han de siste dagene? Helt siden 1930 har han vært i godt selskap med de andre planetene. Da jeg gikk på skolen var han den klart mest populære av dem. En av grunnene var vel gjerne at navnebroren hans var ganske så populær blant de av barna som hadde fått riktig leseoppdragelse, men det som også var så fint med Pluto var jo nettopp at han var så liten! Vi likte den lille, søte planeten langt der ute. Den skilte seg ut. Neptun..ehm…Uranus? Nei. Mars? og så…Jupiter? ¤#%&%?+¤#% Plasseringen deres gikk stort sett i surr. Men Pluto, den husket vi alltid!
