HUFSAS HABITUS

Det er vel gjerne opplest og vedtatt. Men nå har de også tatt steget over til desperasjon. De har nemlig bestemt seg for å gi bort Vista og Office 2007 gratis. Haken er at du må lide deg gjennom 3 filmer, lengde uvisst, som presenterer de nye fantastiske egenskapene til OS’et som designmessig er mistenkelig likt noe som befinner seg på en liten sak som kalles Mac, og nye Office som er så bra at det ikke vil leke med noen andre. Ikke engang eldre versjoner av seg selv! Jupp, Office 2007 leverer dokumenter som ikke er bakoverkompatible (Mm…fint ord.) Så nå må hele PCverdenen konvertere. ASAP!

Men altså – når du har sovet deg gjennom de 3 filmene, så får du en gratis kopi av Vista Buisness og Office Professional 2007 i posten. Med mindre filmen er noe lignende til dette, da kan det jo faktisk bli litt interessant! Oi, og joda, det er en hake til. Dette fantastiske opplegget er bare tilgjengelig for folk som bor i USA. Shocking. Ikke en gang Canada får være med å leke.

Det kommer seff ikke som en overraskelse at Microsoft gjør sånt som dette, for mest sannsylig vil mange bite på, og vips, så sitter det en haug med amerikanere som sender ut dokumenter som ingen utenfor USA kan lese. Og så begynner snøballen å rulle. Folk vurderer å konvertere, det ser jo bra ut, og naboen har jo gjort det, og 2 kollegaer på jobben har blitt frelst….og så kommer det i butikkene. Og på nye ferdigoppsatte PCer. Og flere og flere tenker at det er jo så nytt og fint og bra (??), og folk må jo alltid ha det siste nye…….Stoooooooor snøball!

Og så sitter vi der, en liten gjeng som tenkte nei, ikke faen om jeg gidder å oppgradere. XP funker, Office funker, å formatere maskinen er et helvete (holder på med det akkurat nå faktisk, og det er grusomt!), vi holder oss til det gamle og velkjente. Men en dag må vi gi opp. Alle andre har konvertert, og vi er ikke lengre kompatible med omverdenen. Ser mistenkelige likhetstrekk med annen misjonsvirksomhet her….

Kanskje jeg rett og slett må gi opp barnetroen min og ta det virkelig store steget: Tux, wanna play?

Jeg blir pleier å bli småforbannet når telefonselgere ringer meg, og har prøvd så godt jeg kan å unngå å bli oppringt. Brønnøysundregisteret kan være et bra sted å begynne. Men likevel virker det som om noen slipper gjennom.

Men nå skal det bli sving på sakene….hvis jeg bare klarer å bli like kreativ som denne karen. Klikk og hør, og la deg innspirere til å skremme vannet av irriterende telefonselgere!

Greit. Fikk se 2,5 time Casino Royale i går, så nå må det kryssjekkes – hva fikk jeg faktisk?

- Ta ett stk. hønky mann som James Bond
– Å herregud – JA!

- Ta to stk. vakre damer som Bond skal ha seg med, fortrinnsvis en jomfru i nød og en skurk
- Jepp, de var vakre og i flertall.

- Ta ett stk. skummel manneskurk som har en ond plan – gjerne verdensherredømme eller noe i den retningen – sprenge et land eller en verdensdel funker også
- Takk og lov, nei. Intet verdensherredømme, bare vanlig terrorskurkvirksomhet. Og Mads Mikkelsen var en flott skurk

- Ta en haug med gadgets som Q leverer
- Nope, ingen Q. Savnet han faktisk ikke.

- Og seff. ett stk. utrolig stilig bil, som gjerne kan gjøres om til både fly og båt, og som Bond kommer til å krasje en eller annen gang i løpet av filmen
- Bilen var knalltøff og ble vraket – men som sagt, ingen Q, lav gadgets føring. Bortsett fra en og annen livreddende detalj i hanskerommet

Elt dette godt sammen og tilsett biljakter,
- Hm. Jo, det var visst en

masse skyting,
- Seff!

tørr humor og martini (shaken and disturbed),
- Hehe, finfin martinisak, men den tørre humoren manglet og var byttet ut med en litt mer lunere og intelligent utgave

minst 2 sexscener,
- Seff, er jo James Bond tross alt

en kjempeeksplosjon på slutten hvor drømmene til skurken går opp i røyk,
- Nja

og selvfølgelig – toppen av kransekaken – avslutningsscenen hvor Bond får ha seg med jomfruen i nød
- Tja

“Oh James!”
- Som en filmanmelder sa det så fint: Bond damene er blitt intelligente, og det mine damer og herrer, er sexy!

Kort oppsummert, jeg er knallfornøyd! Filmen leverte på alle områder, og de tingene ved de siste James Bond filmene som har irritert meg grønn, var søkk borte. Igjen står en stilig, sexy, spennende og rå film, med en James Bond som er supertøff men ikke sleip, sympatisk men ikke for mye, morsom men ikke tørrvittig, pen å se på men ikke…..neh…han var sweeeeet, og evner å vise litt følelser uten å miste bad ass stempelet.

Terningkast 5,5. Minus 0,5 fordi jeg måtte se på klokken 1 gang.

Kjære Daniel Craig: Du er ønsket i julegave. Ring meg, så får du adressen. Antrekk, rød sløyfe. Og bare det. Og spark Robbie ut av skapet hvis du finner han.

På min arbeidsplass er det enkelte steder påkrevd at man bruker verneutstyr i form av briller, sko eller hjelm – noen steder alle tre, noen steder bare to av dem. Dette er ikke alltid like behagelig å ha på, men det er jo nødvendig. Og hvis man skal ta en litt mer forfengelig vinkel, så er denne hjelmen virkelig en uting. Den flater håret ditt fullstendig, og gjør det gjerne litt statisk i tillegg, og all form for oppsetting av hår i form av klemmer, bånd eller strikk er helt bortkastet, for det er ikke plass til så veldig mye annet enn håret ditt under den fine, hvite hatten.

Jeg fortalte dette til en av mine gode venninner en dag, ville syte litt over gjentatte omkledninger gjennom arbeidsdagen. Men jeg kom ikke så langt. I det jeg opplyste om at jeg innimellom må ta på meg hjelm på jobb, brøt nevnte venninne sammen i latterkrampe, og jeg fikk ikke frem et ord mer. Men etterhvert som krampen gav seg fikk jeg ganske mye sympati – for som hun sa det så fint: INGEN kler en sånn hjelm!

Jeg er selvfølgelig helt enig. Jeg ser ut som en dust der jeg svirrer rundt nede på lageret. Den gjør ikke NOE godt for noen. Trodde jeg. Men jeg glemte selvfølgelig én person. En som kan ta på seg en søppelsekk, og fremdeles fremstå som verdens flotteste. (Er det nå jeg skal være superklissete og si kjæresten min?) Nædda.

Brad, du er et levende bevis.
ALT kler den smukke:

Goddæm!

Jeg innrømmer det gladelig – jeg har alltid hatt sansen for James Bond filmene. Og selv om jeg gjerne foretrekker de som var laget før 1990, så må alle sees. Og neste fredag har altså Bond film nr. 21 premiere: Casino Royale Jeg mener dette er nr. 22, men man teller visst ikke med Never Say Never Again – re-maken av Thunderball. Så da så.

For første gang på lenge gleder jeg meg til å se en Bond film på kino. Hovedgrunnen er nok at dette er en som (forhåpentligvis) vil skille seg bittelitt ut fra de andre. Filmen er nemlig basert på Ian Flemings første bok om James Bond fra 1953 og omhandler agent 007 sitt første oppdrag og…..

Nei, seriøst – who am I kidding. Det finnes bare én måte å lage James Bond filmer på:

- Ta ett stk. hønky mann som James Bond (er en grunn til at George Lazenby bare spilte 1 film)
- Ta to stk. (og gjerne flere – i Octopussy var det et helt harem) vakre damer som Bond skal ha seg med, fortrinnsvis en jomfru i nød og en skurk
- Ta ett stk. skummel manneskurk som har en ond plan – gjerne verdensherredømme eller noe i den retningen – sprenge et land eller en verdensdel funker også
- Ta en haug med gadgets som Q leverer
- Og seff. ett stk. utrolig stilig bil, som gjerne kan gjøres om til både fly og båt, og som Bond kommer til å krasje en eller annen gang i løpet av filmen

Elt dette godt sammen og tilsett biljakter, masse skyting, tørr humor og martini (shaken and disturbed), minst 2 sexscener, en kjempeeksplosjon på slutten hvor drømmene til skurken går opp i røyk, og selvfølgelig – toppen av kransekaken – avslutningsscenen hvor Bond får ha seg med jomfruen i nød.

“Oh James!”

Tror jeg så min første Bond film i relativt ung alder, og jeg ble fullstendig hektet. I første omgang var det Roger Moore som var tingen: Moonraker, Octopussy, The Spy Who Loved Me og Live And Let Die. Jeg så dem om igjen og om igjen. Og så oppdaget jeg Timothy Dalton i The Living Daylights og Licence To Kill. Han var jo bare SÅ mye kjekkere enn Roger Moore! (jepp, da var jeg blitt fjortis) Så da måtte de også sees om igjen og om igjen.

Men, det er ingen tvil. Sean Connery vil alltid være den tøffeste James Bond. Forever and ever. (Pinlig da, at det er to filmer med han jeg ikke har sett. Men så har jeg sett 18 Bond filmer – syns det veier opp!)

Så, hvorfor denne facinasjonen? Jeg aner ikke. Joda, filmene er utrolig forutsigbare og enkle, men av en eller annen grunn så funker det utrolig bra! Action, spenning, pene menn, vakre kvinner, hva mer kan man ønske seg? Handling sier du? Pah! Hvem trenger vel det?

Nobody does it better…

Så har altså HSD og Gaia inngått partnerskap og blitt til Tide. Første gang jeg hørte navnet tenkte jeg at dette er jo et helt katastrofalt navn på et busselskap. Mediene vil melke det for alt det er verdt, og de dårlige ordspillene kommer til å gå VG en høy gang. Men men. Kanskje det går seg til, tenkte jeg.

Og så, sakte men sikkert, blir flere og flere av bussene merket med Tide. Det nærmer seg den offisielle sammenslåingen, og så lander omsider reklamekampanjene i hodene våre. Nå er ikke jeg noen ekspert på markedsføring, har tatt ett kurs om temaet, men med min lille kunnskap derfra, pluss en god porsjon sunn fornuft, mener jeg å kunne si at detta er ikke bra!

“Ta det rolig, ta Tide.”

Smak litt på det slagordet.

Så, hva tenker du? Kom ordene neineineineineineineineineineinei til deg også? Det er tydelig at folka som står bak denne kampanjen er fullstendig opphengt i å ikke spille på det nye navnet. Men hva er da poenget?

Jeg tar buss hver eneste dag. Noen dager både 3 og 4 ganger. Og det siste jeg vil er at bussen skal ta det rolig! Den må gjerne kjøre pent, men må jo være effektiv. De færreste som går inn på en buss tar den for bussturen sin del (med mindre vi snakker bussferie til Tyskland. Grøss og gru.) Vi skal fra A til B på kortest mulig tid. Bussen skal komme fort frem, i Tide!

Og vips, der har jeg løst Tide sitt slagordproblem. Herved foreslår jeg at de sparker de garantert svinedyre markedsførings eller PR eller reklame eller hva-de-er-for-noe folka sine, og betaler meg ett års forbruk i busskort mot at de får bruke det helt enkle og greie slagordet som sier det folk ønsker (og trolig forventer (med tanke på navnet vettu)) å høre:

Dit du skal, i Tide!

Jeg har alltid sagt at det eneste bandet som jeg ville betalt en formue for å se live er Pink Floyd.

Nå får jeg vel neppe sjansen til å se hele bandet samlet på scenen (hvorfor ble jeg ikke født på begynnelsen av 70 tallet?! Hvorfor!??), men for 5 minutter siden kunne BA opplyse meg om at Roger Waters kommer til Vestlandshallen den 29. april, og det er godt nok for meg!

Er så lykkelig – kan muligens begynne å grine. Dette kommer til å bli den største musikalske opplevelsen i mitt liv!!

Er du kvinne? I så fall, reis deg. Legg fra deg arbeidet ditt, lukk bøkene, skru av datamaskinen og løp mot nærmeste moské. Kast ting på den, sett fyr på den, i det hele tatt. Gjør skade og vær sint. Kjempesint!!

Ikke det? Men hvorfor ikke? En australsk imam kalte deg jo for et stykke kjøtt som bare ber om å bli spist av katter?! Er du udekket er det din skyld hvis noen forgriper seg på deg. Husk det.

Hva sier du? Fremdeles ingen vill og voldelig reaksjon? Ikke så mye som en liten murstein gjennom vinduet en gang?

Hm. Merkelig det der, å se hvordan kvinner reagerer når noen gjør et stakkarslig forsøk på å kritisere og trakke på dem.

Og hva pokker har katten gjort galt?