I min lille verden har det faktisk skjedd en liten revolusjon. Jeg har begynt å glede meg til bussturene til og fra jobb. Grunn? Jeg har oppdaget lydbokens fantastiske verden. Er egentlig rart at jeg ikke har gjort denne oppdagelsen tidligere, for da jeg var liten elsket jeg barnetimen på radioen. Og jeg kunne høre på Disney sine kasetter i timesvis, mens jeg så i tilhørende bok og bladde om når det sa “pling”.
Resultatet av min lille oppdagelse har ført til at jeg nå sitter på jobb og lengter etter å kjøre buss. Innimellom blir jeg skikkelig skuffet når jeg plutselig innser at turen er over.
Boken som har fanget oppmerksomheten min de siste ukene er Drageløperen. En helt fantastisk bok skrevet av Khaled Hosseini. Jeg er ikke noe god på å skrive anmeldelser, er redd for å røpe for mye, så du får Google den og se om det er noe du tror kan falle i smak. Jeg sitter i alle fall i dette øyeblikk og teller ned til at at klokken skal bli fire, sånn at jeg kan sette meg på bussen og dykke inn i mr. Hosseinis verden igjen.
Dette ble nesten litt for mye for meg. Får klump i halsen ved synet av én panda. Hva gjør da 18 pandaunger med meg??
Verdens søteste videosnutt befinner seg her. I fjor sommer ble det faktisk født 18 pandaer ved Pandasenteret i Sichuan, og nå trenger de navn. Og mens Hastur fantaserer om Pandaskinn på sengen sin, sitter jeg med tårer i øynene og spiller videoen av de bittesmå pandaene om igjen og om igjen. Og om igjen. Jeg har alltid vært av den oppfatning at dyr man kan gi en god klem er de beste kjæledyrene. Det vil si at det må være litt size på dyret. En stor fin katt med masse pels, en hund i Berner Sennen størrelse, hester er også ålreite dyr. Og jammen ser ikke disse pandaungene ganske så klembare ut de også. Sukk!
Jeg vil ha katt. Jeg vil, jeg vil, jeg vil, jeg vil! Leste nettopp Iskwew sitt lille innlegg om Italienerfrøkenen hun deler hus med, og kjente at jeg ble skikkelig misunnelig. Jeg vil også dele hus med disse fantastiske dyrene!
Jeg hadde katt engang. Midt på 90-tallet kom det et svart lite nøste inn i livet mitt. Nøstet het Jonas, og vokste opp til å bli en sort panter med forkjærlighet for kos, jakting på nakne tær, fersk fisk og optimistisk fuglejakt i trær. Han var fantastisk! Men jeg er ikke noe utpreget kattemenneske. Jeg er et dyremenneske. Helst vil jeg ha både hund og katt. Og kanskje en hest, en sau, en katt til, et par fugler, og selvfølgelig en panda. Men det fine med katter er at de krever ikke så mye. (Ikke en panda heller biller jeg meg inn. Noen hektar med bambus vil den gjerne sette pris på, tenker du? Bagateller!) Katter er fantastisk selskap, de underholder, de gir omsorg, men du slipper å gå på tur med dem. Genialt.
Pus?
Ikke?
Muff?
Multi-tasking har fått helt ny mening for meg.
Denne stuepikeuniformen har innebygget USB-tastatur. Så, hva tror dere mine fellow nerder? 2 ønsker på en gang?
Det finnes én person i Bergen som jeg alltid gir penger til når han spør etter det. Tidligere, når jeg trasket rundt på Høyden, så jeg han nesten hver dag. Nå er det sjelden at våre veier krysses, men innimellom dukker han opp. Han har alltid på seg en blå frakk. Sommer som vinter. Samme frakken. Han står aldri i ro. Spaserer rolig, litt sammenkrøket, med hendene i lommene på frakken. Han ser kald ut.
Første gangen jeg traff på han var han litt skummel. Han er en høy og tynn mann, med masse hår og skjegg. Å treffe på han for første gang rundt et gatehjørne en mørk høstkveld var ikke så veldig kjekt. Jeg hoppet høyt. Og han spurte forsiktig om jeg hadde noen kroner. Og siden den dagen har han hatt en trofast giver.
Forrige gang jeg traff på han ville jeg gi han litt ekstra. En forsinket julegave. Det tok litt tid før jeg fant lommeboken, og vi stod der i stillhet, han med hånden utstrakt og jeg halvvegs nedi den rotete vesken min. Da jeg endelig fant pengene hadde det gått så lang tid at jeg følte at jeg burde si noe. Jeg fikk lyst til å spørre hva han heter. Men jeg gjorde det ikke. Ordene ville ikke ut.
Så i stedet har jeg nå diktet et navn til han. Jeg har omtalt han som skjeggemannen i årevis, men i min verden heter han nå Harald. Aner ikke hvor jeg tok navnet fra, men jeg syns bare det passet så bra til mannen i den blå frakken.
Så hvis du ser Harald på din veg gjennom Bergens gater, syns jeg du skal stoppe opp og gi han noen kroner. Kanskje du tør spørre hva han heter også?
Jeg anbefaler 2 filmer: Marie Antionette og Pans labyrint.
Sofia Coppola har fått så ymse omtaler av sin tolkning av livet til Marie Antionette. Folk har spesielt vært glad i å trekke frem mangelen av historiske hendelser i filmen, men jeg mener dette ikke nødvendigvis er en svakhet. Man må ta filmen for det den er: En beskrivelse av livet til en tenåringsdronning. Med den franske tronarvingen som ektemann hadde hun bare ett mission i livet (noe hun daglig blir påminnet), nemlig å bli gravid. Og når det ikke var helt enkelt, hadde hun ikke stort annet å gjøre enn å spise, feste og bruke penger. Tenk deg om - hva ville du som tenåring gjort i samme situasjon….? Jeg syns filmen definitivt hadde sine gode sider, og kjedet meg ikke. I tillegg fikk jeg nyte utallige barokkkjoler og hadde Versailles som ramme for det hele…Funker for meg!
Pans labyrint er noe ganske annet. Det var en helt fantastisk film. Og en helt grusom film. Og det er egentlig alt jeg vil si om den. Men en liten advarsel: Ikke se filmen hvis du har en skikkelig dårlig dag, da er det mulig du gir fullstendig opp og graver deg ned i sengen i 2 uker. Finn en dag med akkurat passe humør, ta med lommetørkle, kjøp snop og ha en du kan holde i hånden ved siden av deg. Dette er en av de beste filmene jeg har sett på veldig lenge.
Dagsavisen skriver i dag om en 26 år gammel kvinne som natt til lørdag ble voldtatt i blokken hun bor i i Oslo. Denne kvinnen tok drojse hjem fra byn, helt hjem til leiligheten sin, drosjen kjørte avgårde, hun skulle til å låse seg inn, og ble overfalt av 3 menn!! De låste seg inn i blokken hun bor i, og voldtok henne nede i kjelleren.
Så, Hilde Haugsgjerd, jeg spør deg….
(*Prøve å være rolig, avbalansert og sakelig. Fingrene begynner å skjelve. Litt sint. Litt mer sint. Sint. Sint! Rettelse: Fly forbannet!!*)
Hvordan i svarte helvete skal vi kvinner kunne ta ansvar for at sånt ikke skal skje? La vær å gå ut?!?!
Kan du, og alle andre forvridde, sneversynte idioter som bedriver ansvarsfraskrivelse på (enkelte) menns og (hele) samfunnets vegne vennligst få det inn i hodene deres at DETTE ER IKKE KVINNERS ANSVAR!!!
Jeg kan bare én vits. Er veldig veldig dårlig på å huske vitser og morsomme historier. Men denne ene sitter. Vel, egentlig er det tre, men settingen er mye det samme.
Det kommer en kanin inn på en kafé og hopper bort til disken.
“Har dere gulrotkake?” spør han serveringsdamen.
“Desverre,” sier damen. “Det har vi ikke.”
“Ok!” svarer kaninen, og hopper ut igjen.
Neste dag kommer han tilbake.
“Har dere gulrotkake?”
“Nei,” sier damen bak disken litt overrasket.”Det har vi ikke.”
“Ok!” svarer kaninen, og hopper ut av kafeen.
Tredje dagen kommer han faktisk også tilbake og stiller samme spørsmålet.
Etter å ha skuffet kaninen tre ganger finner damen bak disken ut at hun skal glede denne kaninen, og lager faktisk en gulrotkake, sånn i tilfelle kaninen skulle dukke opp igjen.
Og jammen gjør han ikke det. For fjerde dag på rad kommer han hoppende og spør etter gulrotkake. Damen bak disken smiler fornøyd og svarer: “Ja, i dag har vi faktisk gulrotkake!”
Kaninen tenker seg om og ser på henne:
“E’ kje det dårlig??”
Den neste vitsen går mye ut på det samme. Men da er kaninen ute etter kald kaffe.
Dag etter dag kommer han inn på kafeen og spør etter kald kaffe, og damen må bare beklage at det har de ikke. Men til slutt syns hun litt synd på han, lager en kanne kaffe og kjøler den ned. Neste dag kommer kaninen hoppende og spør etter kald kaffe, og damen kan smilende fortelle at joda, i dag har de kald kaffe. Kaninen svarer så følgende: “Kan’kje du ta å varme han litt?”
Ler du? Vel, hvis ikke, her kommer den siste av de tre vitsene jeg kan. Og den er ganske bra.
Det er samme kaninen som plager kaféansatte med repetitive spørsmål, og han er igjen på jakt etter gulrotkake. Dag etter dag kommer han hoppende, men det kommer ingen gulrotkake i disken. Fjerde dagen kommer han igjen hoppende bort til serveringsdamen og spør: “Har dere gulrotkake?” Damen er lut lei av kaninen og orker ikke tanken på at han skal komme tilbake flere ganger. “Vet du hva?” svarer hun. “Neste gang du kommer inn her og spør etter gulrotkake, spikrer jeg deg opp på veggen!!”
“Ok,” svarer kaninen og hopper ut av kafeen.
Men det hjalp ikke. Neste dag kommer han hoppende tilbake.
“Har dere spiker?” spør han.
“Eh….nei…?” undrer damen litt forfjamset.
“Ok.” svarer han. “Har dere gulrotkake?”
Utrolig, men sant. Den første snøen daler ned utenfor stuevinduet mitt. Og det er ikke småfnugg heller - store, fine orntlie fnugg er i ferd med å dekke Bergen i et nydelig hvitt teppe. Jeg bør vel strengt tatt bare ta frem akebrettet og løpe på Fløien (hadde det ikke vært for at jeg fremdeles er syk, og at Fløien faktisk er forsvunnet. Prøvde å ta bilde av utsikten jeg har opp dit, men med dårlig resultat. Oh well. Fikk veffal med et fnugg).
Om 2 timer begynner det sikkert å regne.
Jeg ramlet over denne nydelige lille artikkelsaken på min surferunde gjennom landets flotte, seriøse og alltid like interessante aviser. Les den!
Og joda, det er en kjent sak at veldig mange mennesker mener at hovedansvaret ligger hos kvinnen når gjelder å unngå å bli voldtatt. Det debatteres i det vide og det brede, oppover og nedover. Og kanskje er jeg egentlig lei hele debatten. Men nå kjenner jeg at jeg er NØDT til å hamre løs på tastaturet og si noen velvalgte (og, kjenner jeg meg selv rett, sarkastiske og barnslige) ord. FOR…
Har det rablet fullstendig for Hilde Haugsgjerd? (Redaktør faktisk!) Virkelig totalt rablet? Skal vi seeee…
Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for.
Ok - så hva o vise redaktør er det så du foreslår at vi kvinner skal gjøre? Jo:
For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid.
Greit. Gå ikke alene. Hva hvis man bor alene? Hva hvis man bor i en bydel hvor ingen av vennene bor? Eller hvis man var ute alene? Skal man ringe en venn og få denne til å komme ut i møte sånn at man ikke går alene?
Så var det neste punkt:
Om å bruke penger på drosje hjem
For det er jo så forbannet billig med drosje. Og en annen ting - hvis det er 200 m fra Garage og til leiligheten min tar ikke jeg drosje. Og jeg kan bli voldtatt 4 ganger på den strekningen. Minst!
Så var det dette med å få følge med noen, det har jeg jo allerede bitchet om.
Men så kommer gullkornet:
eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene
Poesi i mine ører.
“Beklager jenter, jeg kan ikke bli lengre enn til kl ett i kveld, jeg må jo gå hjem mens det fremdeles er folk i gatene sånn at jeg unngår å bli voldtatt. Det er viktig at jeg tilpasser livet mitt rundt dette, sånn at mennene jeg skulle komme til å møte på slipper å bli utsatt for den vandrende sexfristerinnen som jeg jo er. Og du Ingvild som bor ved siden av meg, jeg vet at du ikke vil gå hjem nå, og egentlig hadde andre planer for resten av kvelden, men vi må lære å tilpasse livene våre rundt det faktum at vi kan bli voldtatt, så derfor må du også gå nå sånn at vi kan slå følge.”
Helvetes kvinnemenneske.
