HUFSAS HABITUS

Hihi. Man blir helt tullete av dette her!

Mmmm… Må. Spille. Myst.

Noe har skjedd. Et eller annet sted på vegen gjennom 2006 bestemte kroppen min seg for at nå var det nok. Jeg kan vel ikke påstå at jeg har behandlet den så fantastisk bra de siste 10 årene, men en del aktivitet og sunn mat har det nå faktisk blitt. Og vi har hatt det veldig kjekt sammen, kroppen min og jeg. Eller….kanskje det bare er jeg som har hatt det kjekt?

Jeg må jo innrømme at den stakkars kroppen min har fått i seg ganske mye alkohol. I begynnelsen av 20-årene var det fest minst en gang i uken….Sukk….det var tider det. Når forelesningene begynte kl 8 og nachspielene etter fagfestene sluttet kl 9. Og vi holdt det gående. Måned etter måned. Fest og bytur og mer fest og enda mer fest. Og selvfølgelig hadde jeg mine dårlige bakrusdager, men det gikk fort over. Og det tok ikke mange dagene før jeg var klar for et nytt kalas.

Men nå. I en alder av 27. Har kroppen min bestemt seg for at alkohol, nei det liker vi ikke! Det er jo faktisk et par år siden jeg har følt det helt store behovet for å feste hver eneste uke, men rødvin er tross alt medisin og må inntas så ofte som mulig. Men kvalitet fremfor kvantitet.

Likevel. Problemet er at jeg tror leveren min har inngått et samarbeidsprosjekt, initiert av livmoren min. Nå for tiden kan jeg bli skikkelig bakfull av 4 ussle små glass rødvin, og bakrusen har klart å sitte i søndag, mandag OG tirsdag. Det lukter konspirering lang veg. Slik jeg ser det har livmoren min funnet ut at den i en alder av 27 godt kunne tenke seg å begynne å produsere babyer, mens hjernen min foretrekker at det nytes rødvin på fredagskveldene. Løsning: Få leveren over på riktig side. Hvis den ikke oppfører seg, blir det ikke noe kjekt å være i Hufsa sin kropp søndag morgen.

Så her sitter jeg, småshabby og trøtt på en mandag ettermiddag, og forbanner både lever og livmor. De må bare passe seg. Det er utrolig hvor mange kroppsdeler man kan klare seg uten.

Her finner du svaret på alle dine spørsmål.

Alkoholikere har fått hjelp, narkomane har fått hjelp, World of Warcraft addicts har fått hjelp, og nå kommer det også hjelp til mennesker hvis liv styres av epost.

Hvor ofte sjekker du egentlig eposten din? En gang for dagen? Et par ganger hver dag? Hver time? Hvert tiende minutt? Havner du i siste kategori, eller verre, er du ille ute. Men det finnes håp. Ta kontroll over livet og følg dette 12 stegs programmet.

Første steg lyder som følger:

Admit that e-mail is managing you. Let go of your need to check e-mail every ten minutes.

Damn it.

“Hi, my name is Hufsa, and I’m an email addict.”

“Hi Hufsa!”

Sukk. Jeg sjekker mail hvert tiende minutt.
Lurer på om de har klinikker tilknyttet programmet.

“The last king of Scotland”. Så den på kino i går, og syns kort og godt at det var en veldig bra film. Gode skuespillere, spennende plot og jeg så ikke på klokken en eneste gang. Spesielt det siste syns jeg er en av de beste indikasjonene på at jeg har sett en bra film.

I begynnelsen av filmen understrekes det at den bygger på både faktiske hendelser og fiksjon. En av mine medseere mente dette var et lite minus med filmen, for han ble sittende og lure på hva som var fiksjon og hva som faktisk hadde skjedd. Men for meg betydde ikke det noe. Jeg syns filmen maler et godt og troverdig bilde av hvordan Idi Amin styrte Uganda, og viren med den unge skotske legen som blir presidentens lege og nærmeste rådgiver gjør at Amins oppførsel og handlinger bare blir enda mer groteske og skremmende. Det var overraskende lite eksplisitt vold i filmen, jeg hadde forventet mye mye mer, men det som er der er til gjengjeld helt forferdelig. Likevel, filmen er vel verdt å se.

Hufsa triller 5 1/2.

Hva er egentlig greien med håret vi jenter har på hodet? Hvorfor innehar det så utrolig mye makt og symbolikk? Og hvem i alle dager er det som har puttet den idiotiske tanken inn i enkelte menneskers hoder om at alle jenter som har kort hår er lesbiske?

Funderingene mine stammer fra all ståheien rundt fru Spears sin siste tur til frisøren. Nå spekuleres det i om det har rablet fullstendig for henne - bare fordi hun har valgt å rake av seg sine blonde lokker. Ord som nervøst sammenbrudd, forstyrret og nedtrykt florerer i pressen, og det sies at dette var the final drop. Nå er hun visstnok på veg rett ned.

Hår har en merkelig symbolverdi. Etter andre verdenskrig ble kvinner som hadde hatt forhold til tyskere snauklipt og offentlig ydmyket. Munker barberer hodet som et tegn på hengivenhet til gud. Menn med barbert hode, armyboots og bombejakker forbindes gjerne med nynazister. Kvinner og menn bruker ti tusenvis av kroner i året på hårfarging for å forbli unge. Ser man en kvinne med helt glattbarbert hode tenker man gjerne at hun har kreft.

Og har man kortklipt hår er man visst lesbisk.

Jepp, jeg har faktisk opplevd å bli stemplet som lesbisk på grunn av hårfrisyre. Nå var ikke de to guttene som stemplet meg spesielt oppegående sånn generelt, men det føltes utrolig merkelig å få satt en merkelapp på seg på grunn av noe så banalt som lengden på håret. Joda. I lesbiske miljøer har gjerne kvinner hatt kort hår som et symbol på avstand fra det menn tradisjonelt har funnet feminint og attraktivt, og kanskje finnes det flere lesbiske enn heterofile kvinner med kort hår. Ikke vet jeg. Uansett, der satt vi, to kortklipte venninner, og ble stemplet som lesbiske av to gutter vi hadde snakket med i en knapp halvtime.

Men hvorfor er det slik, at dersom en jente velger kort frisyre, er hun automatisk lesbisk, mentalt forstyrret eller ute etter å statuere et eksempel?

En mørk høstnatt i år 2000, småfull og høy på adrenalin etter å ha sett Smashing Pumpkins i Oslo Spectrum, raket jeg av meg alt håret mitt. Jeg hadde ikke plutselig skiftet fil, mentalt var jeg gjerne litt sløv, men ikke spesielt forstyrret, og jeg ønsket ikke å statuere noe som helst eksempel. Jeg syns rett og slett bare at jeg hadde for mye hår. Og jeg angret ikke. Det var en helt fantastisk følelse! Det merkelige var at i de 3 årene jeg hadde kort hår ble jeg alltid spurt om jeg ikke skulle spare det ut. Først: “Å, så fin du er på håret.” Så: “Sparer du nå da?” Jeg fikk liten forståelse for at dette faktisk var min frisyre, og ikke noe pitstopp frem mot en lang, blond manke!

Tilbake til disse kjendisene…Hva om David Beckham hadde raket seg på hodet? Hadde han da vært på veg til nervøst sammenbrudd, psykoser og neste stopp rehabiliteringsklinikk? Neppe. Avisene hadde trolig brukt ukevis på å debattere endringene i metroseksualiteten (æsj), og hvilken innvirkning dette vil ha for fremtidige trender - og for DEG, og samtidig fortsatt å hylle han som et ikon.

Er dette virkelig nok et eksempel på at dagens kvinnesyn hører mer og mer hjemme midt på 1900 tallet? Ikke skal vi være morsomme. En kvinnes plass er et stille sted hvor man ler søtt av mannens vitser og bygger hans ego. Og vi må passe på og tilpasse oss, og aldri gå ut etter kl. 23. Og det er vår plikt å være sosiale og skravlete. Og forsvinner håret vårt er det garantert noen svært alvorlige årsaker som ligger og lurer. Det kan umulig være et rasjonelt og fullstendig frivillig valg.

Hvorfor kan det ikke bli skikkelig trendy med blank isse for kvinner? Alt annet på kroppen vår skal jo være hårløst!?

Oppdatert:
Og her finner du liveversjonen! Helt nydelig….

Det finnes en hel haug med fantastiske sitater fra film- og serieverdenen. Men noen ganger er det ett og annet som virkelig stikker seg ut. Det gjør seg selvfølgelig best live, but here goes.

Coupling, sesong 3, episode 6 - The girl with one heart:
Susan har pusset opp badet og i samme slengen fjernet låsen på baderomsdøren. Samboer Steve er rystet, og etter mye diskusjon og syting og klaging til gutta, manner han seg opp og gjør et hederlig forsøk på å forklare Susan hvorfor dette er så fullstendig katastrofalt:

We are men!

Throughout history, we have always needed, in times of difficulty, to retreat to our caves. It so happens that in this modern age, our caves are fully plumbed. The toilet is, for us, the last bastion, the final refuge, the last few square feet of man-space left to us. Somewhere to sit, something to read, something to do, and who gives a damn about the smell!? Because that, for us, is happiness. Because we are men. We are different.

We have only one word for soap. We do not own candles. We have never seen anything of any value in a craft shop. We do not own magazines full of pictures of celebrities with all their clothes on. When we have conversations, we actually take it in turns to talk! But we have not yet reached that level of earth-shattering boredom and inhuman despair that we would have a haircut recreationally!!.

We don’t know how to get excited about… really, really boring things, like ornaments, bath oil, the countryside, vases, small churches. I mean, we do not even know what, what in the name of God’s ass is the purpose of potpourri! Looks like breakfast, smells like your auntie!

Why do we need that?

So please, in this strange and frightening world, allow us one last place to call our own. This toilet, this blessed pot, this… fortress of solitude. You girls, you may go to the bathroom in groups of two or more. Yet we do not pass comment. We do not make judgement. That is your choice. But we men will always walk the toilet mile… alone.

Det kryper mot fredag. En fantastisk følelse. 2 dager fri skimtes i horisonten - rødvin, musikk, film, dataspill, sove lenge, gå tur…i det hele tatt, gjøre ting som overhodet ikke er jobbrelaterte.

En viktig ingrediens for å få den ultimate helgefølelsen er god musikk. Jeg har mange favoritter, og en av de virkelig gode er Barabass and The Happy Few. I 2004 ga de ut platen Rali Rei, og jeg har fullstendig dilla på den. Musikkstilen er vanskelig å plassere, jeg vil si de hører hjemme i klassen for jazzyelectronicamusicwith-
somethingfunkyshitandgroovyfeelgoodrythms. En god kategori. Ugress møter Ralph Myerz møter Xploding Plastix møter St. Germain møter Matthew Herbert. Hm. Noe der omkring.

Anyway.

Barabass and The Happy Few spiller knallbra musikk!