Vi triller visstnok piller som aldri før. bt.no melder i dag at medisinsalget er mer enn doblet på 10 år. Og grunnen til økt forbruk? Sosialmedisiner Per Fugelli mener at en av hovedårsakene er religionens fall. Guds fravær gir angst og depresjoner. Vi har visstnok et eksistensielt tomrom i oss, og trøster oss med dop.
Er litt glad for at jeg leste dette. I stedet for å ta piller skal jeg nå melde meg inn igjen i statskirken og grave frem barnetroen.
Så. Når angsten herjer i kroppen min, hjertet banker som besatt, blodet fosser avgårde og skjelvingene når et punkt hvor jeg er sikker på at alle tennene mine kommer til å knuse, skal jeg tenke på gud og finne trøst i at hun (for skal gud først eksistere i min verden skal det søren meg være en kvinne - Dogma anyone? ) ser etter alle mennesker og at vi kan være trygge i hennes armer. Valium, hva er det for noe tøys?
Og hver gang mensen melder sin ankomst, når de uutholdelige krampene sprer seg i livmoren og nedover i lårene, når ryggen kollapser i smerte, og migrenen, som helst foretrekker å dukke opp samtidig med mensen, sniker seg innpå fremme i pannen, skal jeg folde mine hender og be en stille bønn til gud om at hun hjelper meg gjennom dette. Ibux, ta deg en bolle!
Det finnes jo også de som mener at man bør føde uten smertestillende. Det er visst mest naturlig. Mon tro om det hjelper å tro på gud når man har ligget 29 timer og fremdeles ikke har fått ut ungen…? “Kjære gud, litt heftige rier på gang nå og er rimelig sliten og trøtt og lei! Gidder du hjelpe meg litt? Minske smerten kanskje, eller i det minste gi meg noe fint å tenke på? Mmmmm….5 små fisk og 2 små brød, ja. Det var tider det.”
