Hufsa ser film: 2 knallgode (og lett feministiske) 70-talls grøssere

Først må jeg bare si at jeg er skikkelig lettskremt. Det jeg definerer som en grøsser, fremstår gjerne som drama for innbarka grøsser-fans. But here goes. The Stepford Wives og Rosemary’s Baby defineres herved som grøssere av meg. Gode grøssere. Ikke hoppe-i-stolen-og-velte-alt-popcornet-utover-sidemannen grøssere, men skumle filmer med en uhyggelig undertone.

Det er noe helt spesielt med skummel film fra 70-tallet. Det var ikke så mye bråk i filmene da. Færre biler som eksploderte for et godt ord, mer vekt på skikkelig spenning, bedre bruk av musikk for å få frem stemning. Alien, Deliverance, the Shining…. God og creepy film.

For en tid siden så jeg the Stepford Wives fra 2004 med Nicole Kidman, Matthew Broderick, Glenn Close og Christopher Walken. Men selv om mr. Walken som alltid er supertøff (har du sett han danse?), så kan ikke 2004 utgaven måle seg med originalfilmen fra 1975. I 2004 skulle det nemlig være morsomt. I 1975 var det bare skummelt.

Stepford Wives er basert på en roman fra 1972 skrevet av Ira Levin, og er blant annet blitt definert som en feministisk science fiction. Feministisk, ja. Science fiction, tja… I Stepford Wives jaktes det på det perfekte. Det perfekte huset, de perfekte barna, den perfekte hagen, den perfekte omgangskretsen, det perfekte livet. Men det er mennene som ønsker det. Ikke kvinnene. Det jaktes nemlig også på den perfekte konen. Du vet, husmoren som lager mat, vasker klær, stryker skjorter, rer opp senger, vasker huset, oppdrar barna, og alt dette iført perfekte små kjoler, med perfekt kropp og hår og sminke, og kun med én eneste tanke i hodet: Hvordan kan jeg glede min mann? (Hvis ikke dét er til å grøsse av så vet ikke jeg!)

I Stepford passer de aller fleste kvinnene inn under denne lett utopiske beskrivelsen. Men noen få lever fremdeles et normalt liv med jobb, fritidsinteresser og normalt kaotiske og støvete hus, mens de skeptisk iakttar barbiedukkene i nabohusene som mennene deres sikler etter og har opphøyd til drømmekvinner. Det er vel egentlig ikke så mye science fiction preg over dette, men under overflaten…

I Rosemary’s baby er det også mennene som styrer. I Stepford Wives blir Joanna Eberhart som leading lady omtrent stemplet som gal, og den klassiske, hysterisk, fordi hun er overbevist om at det foregår noe i byen. Rosemary Woodhouse (spilt av Mia Farrow) på sin side er overbevist om at barnet hun bærer ikke er normalt, og hun prøver stadig å forklare seg og oppsøker venner og leger for gode råd. Men mannen hennes klarer hele tiden å overbevise henne om at hun bare er en hysterisk og hormonell kvinne som ikke vet sitt eget beste, og får henne til å oppsøke legen som han har valgt ut til henne, samt å daglig drikke de hjemmelagede næringsdrikkene som det creepy gamle paret over gangen lager til henne.

Grøss.

Anbefales å se sammen med en trygg armkrok og masse sjokolade.

 

BIFF 2007

Bergen Internasjonale Filmfestival 2007 sparkes i gang på onsdag. Som alltid masse spennende film på menyen, og selv om jeg er stuck i 8-16 jobb skal jeg nå likevel klare å få med seg noen godbiter (Og så tar jeg fri på fredag. Hihi. Lenge leve ubrukte feriedager!).

Så langt har følgende fått status MÅ se:

Across the Universe
Musical basert på tekstene og musikken til the Beatles. Genialt. Greit, det er førpremiere og alt det der, men det er jo mye kjekkere å se film på festival enn på vanlig visning. Billigere er det også.

Sakuran
Fargerik Geishafilm lagt til 1700-tallet. Og med rocka soundtrack? Jeg er solgt. Aner jeg paralleller til Sofia Coppolas Marie Antoinette?

Black book
Andre verdenskrig. Motstandskamp. Kvinnelig spion innynder seg hos nazister. Spennende!

Day Watch
Vi er i Moskva. Kamp mellom det gode og det onde, det lyse og det mørke. De kom sånn noenlunde overens i den første filmen, men nå er det full krig. Kaos, spenning og magi. Jeg så Night Watch for 2 år siden på BIFF. Veldig bra. Håper oppfølgeren leverer.

Blondie: One way or another
..I’m gonna get ya! Har litt dilla på Blondie musikk for tiden, så hva passer vel bedre enn en dokumentar om bandet? *Glede seg*

Vivere
3 kvinner med hver sin historie som etter hvert flettes inn i hverandre. Det er bare noe med den filmen. Jeg må se den.

 

Hufsa anbefaler…

Stardust
Endelig! Hadde gledet meg lenge, og den svarte til forventningene.

Filmen er basert på Neil Gaiman sitt lille eventyr med samme navn. Jeg koste meg veldig da jeg leste boken i sommer, og selv om filmen (selvfølgelig) ikke klarte å få frem alle de flotte detaljene fra boken, så syns jeg den leverte.

Kort oppsumert handler den om følgende: Tristan Thorne er forelsket i landsbyens vakreste jente. Han sliter med å få henne interessert, men når han lover å bringe henne en fallen stjerne for å bevise sin kjærlighet, begynner hun å komme på gli. For å få tak i stjernen må han dra til kongeriket Stormhold, en magisk verden som befinner seg rett bak muren ved landsbyen Tristan bor i. Man reiser best ved hjelp av stearinlys, og han finner stjernen raskt. Men i krateret etter stjernefallet ligger det ikke en stein, men en jente.

Likevel, Tristan fanger jenten, og setter kursen hjemover med gaven til sin utkårede. Men det er ikke bare Tristan som vil ha stjernen. I kongeriket har den gamle kongen nettopp gått bort, og den av hans 3 gjenlevende sønner som først får tak i diamanten som den fallne stjernen har rundt halsen, får tronen. Samtidig oppdager også 3 hekser at stjernen har falt, og tar opp jakten for å få tak i stjernens hjerte som vil gjøre dem unge igjen.

Michelle Pfeiffer er fantastisk som ond heks på jakt etter evig ungdom. Robert DeNiro er nydelig i rollen som kaptein og håpløst skjult superfeminin pirat. Claire Danes kler ikke spesielt godt de ekstremt lange, lyse lokkene hun har fått tildelt i rollen som stjernen, (men så er jeg da en fjortis av 90-tallet, og mener fremdeles at My So Called Life er den beste fjortisserien som noensinne har gått på tv og at Claire Danes = Angela, ergo kan hun bare ha rødt hår), men gjør seg ellers særdeles bra i rollen.

Men favorittene mine er utvilsomt spøkelsene.

Enjoy!

 

Hufsas merksnodige filmpreferanser del 3

Kostymedrama. Ordet gir Hufsa en warm fuzzy feeling og er en klar favoritt i filmverdenen hennes.

Det finnes litt ymse definisjoner på hva et kostymedrama faktisk er.

Wikipedia sier følgende:

A costume drama is a period piece in which elaborate costumes, sets and properties are featured in order to capture the ambience of a particular era.

The term is usually used in the context of film and television. It is an informal, cross-over term that can apply to several genres but is most often heard in the context of historical dramas and romances, adventure films and swashbucklers. The implication is that the audience is attracted as much by the lavish costumes as by the content.

So far so good. Men så begynner de å snakke om “futuristic costume drama” og Judge Dredd. Oy! Stopp en halv. Beklager, men det funker ikke.

Tror Hufsa legger seg på følgende definisjon:

Kostymedrama utspiller seg på 17-, 18- eller til nød begynnelsen av 1900-tallet og omfatter fantastiske kjoler, romantikk, herregårder, tjenere, hester, familiefeider, uoppnåelig kjærlighet, klassekonflikter, uttallige intriger og forviklinger, ehm…nevnte jeg kjolene? Flotte eksempler er Gosford park, Persuasion, Emma, Mansfield Park og Barry Lyndon.

Men Hufsa har selvfølgelig sin helt klare favoritt. Ingen over, ingen ved siden. De kan prøve å lage så mange versjoner de bare vil, med skinny ass hollywood jenter som vimser rundt med ett eneste ansiktsuttrykk rundt trutemunnen sin og tror de behersker britisk engelsk. Men det er ingen i hele verden som gjør det bedre enn Jennifer Ehle i rollen som Elizabeth.

Ladies and Gentlemen, I give you

Pride and Prejudice - BBC serien fra 1995

Det er så bra! Det er så utrolig, utrolig bra. Hufsa innrømmer gladelig at hun har sett den minst 50 ganger. (Har vel strengt tatt kommet ut av tellingen.)

Plottet er som følger:

Mr og Mrs Bennet har 5 døtre: Lydia, Kitty, Mary, Elizabeth og Jane. Ingen sønner, ikke bra for økonomien og jentenes fremtidsutsikter:

“With father’s estate withheld from the female line, we have only our charms. One of us at least will have to marry ‘very’ well.”

And on that cue flytter Mr Bingley inn i nabolaget:

Mrs Bennet: “A single man of large fortune, my dear. He came down on Monday to see the place. His name is Bingley, and he has 5000 a year! What a fine thing for our girls!”

For som alle vet:

“It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.”

Bingley blir raskt en favoritt hos deler av familien Bennet:

Jane: “He’s just what a young man ought to be. Sensible, lively, and I never saw such happy manners!”

Men Mr Bingley har en kompis:

Mrs Bennet: “But the man he brought with him! ‘Mr Darcy’, as he calls himself, is not worth our concern, though he may be the richest man in Derbyshire.”

Mr Darcy er ikke spesielt begeistret for å omgåes slike som familien Bennet, og legger ikke fingrene mellom når han omtaler Elizabeth:

“She’s tolerable, I suppose, but not handsome enough to tempt me. Bingley, I’m in no humour to consider young ladies who are slighted by other men!”

Men Elizabeth bryr seg ikke:

“I believe, ma’am, I may safely promise you ‘never’ to dance with Mr Darcy.”

Famous last words.

5 timer med Jane Austens klart beste roman på film må bare oppleves. Colin Firth blir aldri den samme igjen. Og dersom du har sett Bridget Jones: Ja, stupescenen er faktisk så bra som de vil ha det til!

 

Hufsas merksnodige filmpreferanser del 2

Filmer som inneholder tidsreiser er helt geniale. Terminator-filmene for eksempel, fantastiske. Alt er mulig, alle problemer kan løses, all logikk og konsekvenser forsvinner, og dersom man prøver å tenke over hva som faktisk skjer får man bare hodepine. Derfor skal man ikke gruble noe særlig over slike filmer, men i stedet la seg underholde og nyte galskapen.

Den ultimate tidsreisefilmen i min lille verden er utvilsomt

Tilbake til fremtiden I, II og III
(Terminator når desverre ikke opp, men ligger og vaker på en god 2. plass.) Men altså. Tilbake til fremtiden. Michael J. Fox som den überamerikanske 80-talls tenåringen Marty McFly som drømmer om å bli rockestjerne (selvfølgelig). Christopher Lloyd som Doc Brown, en smågal vitenskapsmann som drømmer om å finne svar på det evige spørsmålet: Hvorfor? Og, sist men ikke minst, en plutoniumdrevet DeLorean tidsmaskin. Komboen gir tidsreisetøysefilm av ypperste kvalitet.

I den første filmen havner de i 1955 hvor Marty treffer sine foreldre som tenåringer, blander seg opp i tingenes rekkefølge og roter til fremtiden. Dersom han ikke fikser dette, kan det ende med at foreldrene hans aldri blir forelsket og at han aldri blir født.

I nummer 2 drar de først til 2015 for å fikse familietrøbbel i Marty sin egen familie, noe som skaper enda flere problemer og de må dra tilbake til 1955 igjen, noe som gjør ting, om mulig, enda mer innviklet, for der er jo Marty allerede. På ett tidspunkt i filmen ser Marty faktisk den utgaven av han selv som dro til 1955 første gangen. Nydelig! (Lett hodepine nå.)

I den siste filmen havner Doc Brown ved en feiltagelse i 1885. Marty finner tilfeldigvis ut at Doc blir drept ikke så lenge etter at han kom dit, og Marty fyrer opp tidsmaskinen og drar avgårde for å redde han.

Film nummer 1 har faktisk vunnet en Oscar, og nummer 2 var også Oscar nominert. Og, Steven Spielberg har hatt en finger med i spillet i hele trilogien, noe som definitivt er et kvalitetsstempel med tanke på hvor mye god tøysefilm han har vært borti: Star Wars, Indiana Jones, Men in Black, ET, Jurassic Park, Who framed Roger Rabbit, War of the worlds, Arachnophobia, and the list goes on…

Enjoy!

 

Hufsas merksnodige filmpreferanser del 1

Det finnes en del filmer som jeg kan se om igjen og om igjen og om igjen. De kan plasseres i mange ulike sjangre, og noen av dem er langt i fra gode. Men det er noe med dem…

Først ut:

Working Girl

Filmen er fra 1988, og inneholder store mengder drama, en god porsjon romantikk, en dæsj komedie og så utrolig mye heftig 80-talls hår, klær og stæsj, at den kan sees bare på grunn av det. Et studium verdt!

Hovedrollen som Tess McGill spilles av Melanie Griffith, tydelig pre Antonio Banderas og present Don Johnson! Tess kjemper med å komme seg oppover i New Yorks business verden, men blir til stadighet overkjørt av sleipe sjefer eller kollegaer med “bedre” utdannelse. Hun øyner derimot en gylden sjanse når hun endelig får en kvinnelig sjef, Katharine Parker, spilt av Sigourney Weaver. Men i businessverdenen er det tydeligvis eat or be eaten, og det kommer vel neppe som en overraskelse at miss Parker er minst like sleip som mennene. Tøff dame ja, men litt dårlig på mellommenneskelige relasjoner.

Tess sin bestevenninne Cyn spilles av Joan Cusack, med verdens høyeste hår, drøyeste sminke og en nydelig dialekt. I tillegg har Tess klart å få seg New Yorks glatteste og mest mannssjåvinistiske samboer, Mick, selvfølgelig spilt av Alec Baldwin. (Han har noen uttalelser som er så utrolig drøye at dersom de hadde blitt sagt på film i dag, ville publikum ledd høyt av den dumme, dumme mannen. Det tror jeg ikke de gjorde den gangen….)

Og til slutt har vi Prince Charming. Alle filmer som kan plasseres i dramakomedieromantikksjangeren må ha en slik en. I denne er det Harrison Ford som har fått æren, og kommer slentrende inn i Tess sitt liv som sympatiske Jack Trainer - corporate hunk og knight in shining armour.

Dette er definitivt en feel good chick flick, best inntatt på sofaen, under ullteppet, med sjokolade i skålen og te i koppen. Den gir smil om munnen, et enormt behov for å se Indiana Jones, og får meg til takke gudene for at jeg ikke var i tyveårene på 80-tallet.

“Sometimes I dance around the living room in my underwear. Doesn’t make me Madonna, never will.”

 

…and a bottle of rum!

Huzza! 25. mai braker det løs med siste Pirates of the Caribbean filmen: “At world’s end”. Fine, fine traileren.

Kan gladelig innrømme at det ikke er de beste filmene jeg har sett i mitt liv, men fy søren så gøy det er! Flotte skip, sletne pirater, sverdkamper for både gutter og jenter, filmmusikken fra “the Rock” (for NOEN eier ikke kreativitet), eventyr, myter, voodoo og ikke minst, fine Johnny Depp som har fått til en fantastisk rollefigur.

Hva skulle vi gjort uten tøysefilmer?

 

Hufsa - en farlig kriminell

Anbefaler å lese bloggen hvor dette bildet hører hjemme.

Du finner blant annet et finfint svar fra noen av de som står bak disse søte filmsnuttene som gjør alle og enhver til fæle forbrytere, på hvorfor det er så viktig å ha advarsler på lovlig kjøpte dvder….

Les og le!