En kvinnes kamp (fritt sitert etter de tidligere ondagsfilmene på TVN, nå erstattet av filmene på FEM)

Ved diskusjoner rundt temaet mors/fars permisjon ved familieforøkelser har jeg flere ganger lansert min idé om at 50/50 fordeling av permisjon mellom mor og far er det klart beste både for barnet, og for samlivet mellom de nybakte foreldrene. (Hadde en liten sak om det i fjor også)Reaksjonene har vært….interessante:

Venninne 1: Nei, fy søren! Den permisjonen skal jeg nå ha for meg selv.
Jeg: Men hvorfor det?
Venninne 1: Jeg tar nå det jeg kan få.
Jeg: Men vil ikke din kjære være hjemme med minien han også?
Venninne 1: Jo, selvfølgelig. Han skal jo ha de obligatoriske ukene.
Jeg: Mmmm….Dere tenkte å reise på ferie?
Venninne 1: Ja. Deilig å komme seg litt vekk.
Jeg: Jeh…Men syns ikke din kjære at han går glipp av veldig mye ved å ikke være hjemme deler av det første leveåret til minien?
Venninne 1: Nja…nei, jeg vet ikke. Uansett må jo jeg amme!
Jeg: Ja, jo, det må du jo. Men begynner ikke disse små å spise litt fast føde etterhvert?
Venninne 1: Du er virkelig blitt en sånn karrierekvinne du, som ikke vil være hjemme med barnet ditt!
Jeg: ??!?

Venninne 2: Bare være hjemme et halvt år? Nei, det hadde jeg aldri gjort.
Jeg: Men hvorfor ikke? Er det ikke rettferdig?
Venninne 2: Jo, rettferdig er det. Men det er vel ikke det beste for barnet akkurat. Dessuten må jeg jo amme.
Jeg: Ja…joda. Men disse miniene er jo ikke totalt avhengig av pupp når de er 6 måneder vel…?
Venninne 2: Nei, men jeg tror ikke jeg ville vært komfortabel med å reise fra barnet mitt så tidlig.
Jeg: Men din kjære skal jo passe på…
Venninne 2: Nja…jeg tror ikke jeg hadde følt meg helt trygg.
Jeg: Hva da?
Venninne 2: Vel…kvinner er jo mer…
Jeg: Mere hva?
Venninne 2: Vel, bedre egnet liksom, til å ta seg av barn.
Jeg: Attehvafornoe?
Venninne 2: Ja, det ligger nærmere oss dette med omsorg og…
Jeg: Hæ!? Prøver du å si at jeg er bedre egnet til å ta meg av et barn enn samboeren min? Bare fordi jeg har innovertiss?
Venninne 2: Ja, faktisk.
Jeg: Jeeeez. I vårt tilfelle tror jeg faktisk han er bedre egnet til å ta vare på barn enn jeg er. Jeg vil ikke ha noen problemer med å overlate et eventuelt barn og 6 måneders velfortjent pappapermisjon til han.
Venninne 2: Du er virkelig blitt en sånn karrierekvinne du, som ikke vil være hjemme med barnet ditt!
Jeg: !W!T?!F?!

 

Jeg beliter meg ikke!

Jeg har skrevet om dette før. Og jeg kan forsikre deg om at jeg har ikke endret meg en millimeter siden januar. Så når jeg nå igjen leser oppfordringen om at kvinner ikke må gå alene i mørket, har jeg fortsatt bare en ting å si: Skal vi kvinner virkelig slutte å leve våre liv slik vi ønsker det fordi det løper perverse og forskrudde idioter rundt i Bergens gater?

Høsten nærmer seg sakte men sikkert. Om to måneder blir det mørkt før jeg er hjemme fra åtte til fire jobben min. Hva da?

 

Kardinalsynd

I april valgte Amnesty å gå ut med en ny policy hvor de forsvarer kvinners rett til å ta abort dersom de har blitt voldtatt, utsatt for incest eller dersom det er fare for kvinnens liv og helse. De har tidligere ikke hatt noen policy om abort.

I går oppfordret en seniorkardinal fra Vatikanet alle katolikker til å slutte å støtte Amnesty på grunn av denne endringen.

“Cardinal Renato Martino, president of the Vatican’s Pontifical Council for Justice and Peace, accused Amnesty of turning its back on its mission to defend human rights.”

Amnesty på sin side forsvarer valget med at dette er et veldig viktig steg i arbeidet mot vold mot kvinner.

Men i Vatikanet er abort fremdeles mord. Også ved voldtekt og incest. Og vold mot kvinner er nå ikke en viktig issue. Så vi har bare med å innrette oss!

Gå i fred og tjen Herren med glede.

 

Er ikke dette likestilling på sitt beste da?

Norske kvinner roper høyt om likestilling. Vi stiller krav på krav på krav, og sakte men sikkert blir det bedre. Men så. Oppi det hele. Blir vi bedt om. Å gi fra oss noe. Til mennene. Nei FAEN HELLER! Det går vi vel ikke med på?!

Frk. Karita er positiv til tredeling av fødselspermisjon. En del til mamma, en del til pappa og en del som de kan bestemme over selv. Karita poengterer at dette handler om barns beste, og forholdet mellom fedre og barn. Og jeg er helt enig. Fullstendig enig. You go girl!

Men så. Kommer motargumentene. De flotte motargumentene. Frk. Anniken, for eksempel, mener at maks 8 måneder til mammaen er altfor lite, hun, fordi mammaen sover lite og syns det er krevende å være i full jobb. Javel? Og pappaen da? Sover ikke han også lite? Syns ikke han også kanskje at det er krevende å være i full jobb med en liten baby som bråker akkurat når det måtte passe den?

Og dessuten, sier hun, er det ikke alle som bor så nærmt jobb at far kan stikke innom i lunsjpausen for litt amming.

Næmmenherregudbedremegda!

La oss si at pappaen har fått tildelt 4 måneder med babykos. Trolig de siste 4 månedene av permisjonen. Da er faktisk babyen blitt 8 måneder! Nå har ikke jeg barn selv, men jeg er rimelig sikker på at i en alder av 8 måneder lever ikke barnet på pupp alene. Er det ikke både grøt og middager på glass innvolvert? Og morsmelkserstatning er faktisk oppfunnet!

Hvorfor er det så vanskelig for veldig mange av dagens høyst oppegående kvinner å se at en tredeling av fødselspermisjon er noe som faktisk kan gagne alle, og er et utrolig viktig steg på likestillingens veg? Er det fordi man blir sett på som en dårlig mor dersom man gir stafettpinnen til pappaen etter 8 måneder og går over til å bare amme et par ganger for dagen, eller kanskje slutter helt? Eller er det fordi noen kvinner tror at pappaen ikke klarer å gjøre jobben som hjemmepappa skikkelig? Er dette kanskje noe som bare kvinner skal ha rett på, i kraft av vårt kjønn? Trenger barnet mor mer enn far?

Kvinner, skjærpings! Jeg tillater meg å anvende den høyt aksepterte teskjemetoden på dere:

• Man er ikke en dårlig mor hvis man slutter å amme tidlig (noen har faktisk ikke melk i det hele tatt!)
• Å amme barn som kan gå, snakke og tygge kjøtt er ikke naturlig! If you can ask for it, you’re too old to have it (Miranda)
• Far er faktisk en like god forelder som mor
• Far er faktisk i stand til å ta vare på et barn, helt uten mors assistanse
• Dersom far ikke gjør ting på samme måten som mor, er det ikke feil
• Man er ikke en dårlig mor hvis man ønsker å begynne å jobbe etter 8 måneder, eller før for den saks skyld

Det er ikke en kvinnerett å få gå hjemme med barnet sitt - norske kvinner har det skikkelig bra på dette området, så hvorfor ikke dele dette privilegiet med mennene? Er ikke det likestilling, så vet ikke jeg.

 

Oops, I didn’t know I couldn’t talk about sex

Så får vi nok en gang bevist at er du jente i dette landet, kan du ikke gjøre det samme som guttene. Det har stormet rundt Mina denne uken, og i dag slenger til og med Jan Otto Johansen inn et lite spark mot programmet hennes. Det er, i følge han, ødeleggende for NRKs omdømme, generelt.

“Would it sound better if I was a man?”

Vel, dette er vel stort sett ikke noe mer enn godt middelaldersk kvinnesyn, spesielt. For hva har blitt sendt på P3 de siste 15 årene? Massevis av tøyseprogrammer hvor menn har snakket om all verdens, og det ene sprøe påfunnet har slått det andre ihjel. Men du kan banne på at uansett hvilke temaer de tok opp, ble det aldri satt noe fokus på det.

“I must have been crazy”

Anne Lindmo oppsummerer det egentlig ganske greit: “Grensene settes et annet sted for kvinnelige programledere. - En grisete jente er alltid mer grisete enn en grisete gutt. Sånn er det bare! - Bare tenk deg hvilke konsekvenser det hadde fått dersom en kvinne viste frem skrukken sin. Det ville ikke blitt kalt underholdning, det ville blitt kalt pervertert kunst eller sinnssykdom. (Et lite apropos til Britney…?)

“What was I thinking?”

Jeg tror vi får ta det som et godt tegn: Når gamle menn begynner å sutre over at unge, fremadstormende kvinner ikke oppfører seg, kan du være sikker på at den unge lovende kvinnen er på riktig veg!

“Express yourself, don’t repress yourself”

Heia Mina!!

Iskwew og Fjordfitte har mer om gretne, gamle gubber.