Keep you in the dark
You know they all pretend
Keep you in the dark
And so it all began

Det begynte knallbra og ble bare bedre og bedre. The Pretender  ga meg deilige frysninger på ryggen og var nesten (men bare nesten) like bra som da Roger Waters spilte Time for meg i fjor.

Andre favoritter var Everlong, Best of You, Long Road to Ruin, trommesoloen til Taylor Hawkins, No Way Back, Monkey Wrench, My Hero, All My Life og selvfølgelig, triangel soloen!

Synd med Queens of The Stoneage. Har mye bra musikk, men lyden var elendig da de spilte, så det ble bare bråkete og kjedelig. Var visst lov å skylde på vinden.

16. juli kommer Metallica til Bergen. For en fantastisk konsertsommer!

Med fare for fremstå en smule usakelig: ARE YOU FØKKING KIDDING ME?

(Har desverre innsett at det ble for mye å sjonglere en veldig full fulltidsjobb, sommerferieplanlegging, bryllupsplanlegging, trening, soving, sosialisering og blogging, så da røk sistemann ut. Men skal komme sterkt tilbake. However, når slike herligheter som TV2 leverte i dag ruller foran øynene mine må det prioriteres.)

Det starter med et utvalg filmklipp fra diverse romantiske filmer, og en stemme som sier noe sånt som: “Det eneste en kvinne ønsker her i verden er en mann som kommer hjem og sier:..”  Og så sier alle mennene i filmene “I love you”.  Stemmen kommer tilbake og sier “Kvinnefilmen - Hver dag på TV2 kl 13″.

Jeg….nei. Det er….nei.

Jeg har ikke ord.

Må fokusere på noe som ikke gjør meg fly forbannet…

Foo Fighters på koengen på onsdag blir bra

Sånn. litt bedre.

Ikkje det at eg ikkje visste dette allereie, men e kjekt å se det svart på hvitt også. Sjøl om artikkelen e skreve av ein veterinær….kan ikkje alltid stole på sånne folk. Men, i dag gjer eg det. (Skriv på ordentleg dialekt gjer eg visst óg. Oh well. Kjekt med litt variasjon)

Bildet e forresten meg. Ser eg ikkje ålreit ut kanskje?

Men altså…Frode Lingaas e professor ved Noregs veterinærhøgskule og skrive i Dabla i dag om kor viktige familiedyrene e for menneskena, og kor trist da e at politikerne ønskjer stadig mindre satsning på oss. Han meiner at sett frå ein økonomisk vinkel er pudler langt mer ålreite dyr enn nåkken andre. Spesielt nåkken grasetande dyr med krøller og særs lite mellom øyrene.

Om ikkje så lenge skal jeg fortelja om når eg slåss mot ein sånn ein….Og vant! Men ikkje i dag. I dag syns eg du ska lese om kor viktig eg….me e for dåke menneske. Om alt det flotte arbeidet me gjer og om all den gleda me spreier kva einaste dag, berre med å vera til. Og så syns eg du ska opne påskjeegget ditt. Sjøl om det ikkje er 1. påskjedag endå. Tåpeleg tradisjon å venta til påskjen e øve.

Lage mitt egg lyd seie du? Bæ??

How smart is Your Right Foot ?

Just try this.This will boggle your mind and you will keep trying over and over again to see if you can outsmart your foot, but, you can’t.  It’s pre-programmed in your brain!

1.  While sitting where you are at your desk in front of your computer, lift your right foot off the floor and make clockwise circles.

2.  Now, while doing this, draw the number ‘6′ in the air with your right Hand.  Your foot will now change direction.

And there’s nothing you can do about it!

“Vi diskuterte hunder i lunsjen i går.” “Ja?” sier Chivas og ser sløvt bort på meg fra den andre enden av sofaen. “Var det et spennende tema?” Jeg smiler. “Vi diskuterte hva hunder gjør på når de er alene hjemme.” “Og hva var konklusjonen?” Chivas løfter hodet. Litt mer interessert nå. “Vel, de fleste mente at hunder sover mye når de er alene.” “Tja…” Chivas drar litt på det. “Det er vel mye sannhet i det. Mente du også det?” Jeg nikker. “Det var ett av mine forslag ja. Et annet var at de bruker ganske mye tid på surfing på nettet, mailskriving og ikke minst sending av fax.” Sofakompanjongen min blir plutselig veldig våken. “Og hvordan reagerte kollegaene dine på det forslaget?” “De lo.” Jeg tenker meg litt om. “Det var vel strengt tatt ikke så veldig morsomt. Det er jo sant!” Chivas ser smilende på meg. “Men hva en hund tar seg til kommer jo helt an på hvilken rase det er. Er tydelig at det er mye dårlige gener blant de firbente vennene til kollegaene dine.” Han tar sats: “For å si det som det er så er det jo særdeles få raser som er oppegående. Ta Golden Retrievere for eksempel. De er jo totalt….” “Jada!” avbryter jeg. “Jeg vet godt hvilket forhold du har til de.” Chivas brummer. “En dag tar jeg hevn….bare vent!” Han ser på meg med smale øyne. De lyser av Retriever-forakt.

Jeg ser ertende på han. “Så du ser på deg selv som særdeles oppegående du da?” “Det vet du at jeg er,” svarer han lett overlegen. “Jehjeh. Jeg må jo nesten være enig i det. Du er blitt knallgod på fax.” “Ja, men jeg må si at jeg foretrekker mail nå,” svarer han. “Mer effektivt og lettere å skrive.” “Du har vel gjerne mye å formidle?” undrer jeg. “Ja,” sier han og sukker. “Det var denne boken jeg kunne tenkt meg å begynne på. Men er vel ikke helt klar for det enda.” En idé dukker plutselig opp i hodet mitt. “Kanskje du trenger litt ekstra trening?” Chivas ser spørrende på meg. “Hva har du i tankene?” “Vel, det var denne bloggen min. Den trenger litt ny input.” “Ja?” En hale begynner å logre. “Så jeg lurte på om du kunne tenke deg å skive litt….kanskje?” “Blogging?” Halen går fortere. “Hvis du har lyst så får du lov….” Et virrvar av pels og bein og hale overmanner meg på 2 sekunder og jeg ser opp på en særdeles lykkelig kongepuddel. “Så du sier ja?” Chivas planter frempotene godt inn i magen min og slikker meg på kinnet. “Jeg sier ja!”

Og sånn fikk Hufsa gjesteblogger.

du har fått tilbud om fast jobb i firmaet du har vært innleid i i halvannet år - hurra!!

du har 200 gr melkesjokolade å knaske på mens du spiller Civilization

det snart er helg og dine supre nabovenner har invitert på deilig middag på fredagskvelden

• Genialt! Det var min første tanke da invitasjonen kom. Cocktail party. Fylla med stil, eleganse og glamour. (I hvert fall gjennom de 4 første drinkene. Etter det er det hele mer usikkert).
• Krise! Var min andre tanke. Hva i all verden skal jeg ha på seg? Begrepet cocktail kjole eksisterer jo, men hva er egentlig det?
• Überkrise! Var min tredje tanke etter et par timer på shopping for å finne egnet antrekk for lørdagskvelden. Skal jeg avlyse?
• Genialt! Var tanken som kom tilbake. Jeg har jo tilgang på en tilsynelatende uuttømmelig kilde av kunnskap når det kommer til temaet glamour: The glamorous Librarian

Så jeg har sendt henne en mail. Venter spent på svar.

Først må jeg bare si at jeg er skikkelig lettskremt. Det jeg definerer som en grøsser, fremstår gjerne som drama for innbarka grøsser-fans. But here goes. The Stepford Wives og Rosemary’s Baby defineres herved som grøssere av meg. Gode grøssere. Ikke hoppe-i-stolen-og-velte-alt-popcornet-utover-sidemannen grøssere, men skumle filmer med en uhyggelig undertone.

Det er noe helt spesielt med skummel film fra 70-tallet. Det var ikke så mye bråk i filmene da. Færre biler som eksploderte for et godt ord, mer vekt på skikkelig spenning, bedre bruk av musikk for å få frem stemning. Alien, Deliverance, the Shining…. God og creepy film.

For en tid siden så jeg the Stepford Wives fra 2004 med Nicole Kidman, Matthew Broderick, Glenn Close og Christopher Walken. Men selv om mr. Walken som alltid er supertøff (har du sett han danse?), så kan ikke 2004 utgaven måle seg med originalfilmen fra 1975. I 2004 skulle det nemlig være morsomt. I 1975 var det bare skummelt.

Stepford Wives er basert på en roman fra 1972 skrevet av Ira Levin, og er blant annet blitt definert som en feministisk science fiction. Feministisk, ja. Science fiction, tja… I Stepford Wives jaktes det på det perfekte. Det perfekte huset, de perfekte barna, den perfekte hagen, den perfekte omgangskretsen, det perfekte livet. Men det er mennene som ønsker det. Ikke kvinnene. Det jaktes nemlig også på den perfekte konen. Du vet, husmoren som lager mat, vasker klær, stryker skjorter, rer opp senger, vasker huset, oppdrar barna, og alt dette iført perfekte små kjoler, med perfekt kropp og hår og sminke, og kun med én eneste tanke i hodet: Hvordan kan jeg glede min mann? (Hvis ikke dét er til å grøsse av så vet ikke jeg!)

I Stepford passer de aller fleste kvinnene inn under denne lett utopiske beskrivelsen. Men noen få lever fremdeles et normalt liv med jobb, fritidsinteresser og normalt kaotiske og støvete hus, mens de skeptisk iakttar barbiedukkene i nabohusene som mennene deres sikler etter og har opphøyd til drømmekvinner. Det er vel egentlig ikke så mye science fiction preg over dette, men under overflaten…

I Rosemary’s baby er det også mennene som styrer. I Stepford Wives blir Joanna Eberhart som leading lady omtrent stemplet som gal, og den klassiske, hysterisk, fordi hun er overbevist om at det foregår noe i byen. Rosemary Woodhouse (spilt av Mia Farrow) på sin side er overbevist om at barnet hun bærer ikke er normalt, og hun prøver stadig å forklare seg og oppsøker venner og leger for gode råd. Men mannen hennes klarer hele tiden å overbevise henne om at hun bare er en hysterisk og hormonell kvinne som ikke vet sitt eget beste, og får henne til å oppsøke legen som han har valgt ut til henne, samt å daglig drikke de hjemmelagede næringsdrikkene som det creepy gamle paret over gangen lager til henne.

Grøss.

Anbefales å se sammen med en trygg armkrok og masse sjokolade.

I en travel hverdag trengs det god musikk for å overleve. En av mine favoritter er Pink Floyd. Det er så utrolig mange nydelige spor å velge i, men i dag er Time favoritten. (Mest som en påminnelse om at jeg ikke må la jobben bli en altfor stor del av hverdagen min.)

Originalt på albumet Dark side of the moon. Jeg hører den på PULSE.

Ticking away the moments that make up a dull day
You fritter and waste the hours in an off hand way
Kicking around on a piece of ground in your home town
Waiting for someone or something to show you the wayTired of lying in the sunshine staying home to watch the rain
You are young and life is long and there is time to kill today
And then one day you find ten years have got behind you
No one told you when to run, you missed the starting gun

And you run and you run to catch up with the sun, but its sinking
And racing around to come up behind you again
The sun is the same in the relative way, but youre older
Shorter of breath and one day closer to death

Every year is getting shorter, never seem to find the time
Plans that either come to naught or half a page of scribbled lines
Hanging on in quiet desperation is the english way
The time is gone, the song is over, thought Id something more to say

Home, home again
I like to be here when I can
And when I come home cold and tired
Its good to warm my bones beside the fire
Far away across the field
The tolling of the iron bell
Calls the faithful to their knees
To hear the softly spoken magic spells.

Ved diskusjoner rundt temaet mors/fars permisjon ved familieforøkelser har jeg flere ganger lansert min idé om at 50/50 fordeling av permisjon mellom mor og far er det klart beste både for barnet, og for samlivet mellom de nybakte foreldrene. (Hadde en liten sak om det i fjor også)Reaksjonene har vært….interessante:

Venninne 1: Nei, fy søren! Den permisjonen skal jeg nå ha for meg selv.
Jeg: Men hvorfor det?
Venninne 1: Jeg tar nå det jeg kan få.
Jeg: Men vil ikke din kjære være hjemme med minien han også?
Venninne 1: Jo, selvfølgelig. Han skal jo ha de obligatoriske ukene.
Jeg: Mmmm….Dere tenkte å reise på ferie?
Venninne 1: Ja. Deilig å komme seg litt vekk.
Jeg: Jeh…Men syns ikke din kjære at han går glipp av veldig mye ved å ikke være hjemme deler av det første leveåret til minien?
Venninne 1: Nja…nei, jeg vet ikke. Uansett må jo jeg amme!
Jeg: Ja, jo, det må du jo. Men begynner ikke disse små å spise litt fast føde etterhvert?
Venninne 1: Du er virkelig blitt en sånn karrierekvinne du, som ikke vil være hjemme med barnet ditt!
Jeg: ??!?

Venninne 2: Bare være hjemme et halvt år? Nei, det hadde jeg aldri gjort.
Jeg: Men hvorfor ikke? Er det ikke rettferdig?
Venninne 2: Jo, rettferdig er det. Men det er vel ikke det beste for barnet akkurat. Dessuten må jeg jo amme.
Jeg: Ja…joda. Men disse miniene er jo ikke totalt avhengig av pupp når de er 6 måneder vel…?
Venninne 2: Nei, men jeg tror ikke jeg ville vært komfortabel med å reise fra barnet mitt så tidlig.
Jeg: Men din kjære skal jo passe på…
Venninne 2: Nja…jeg tror ikke jeg hadde følt meg helt trygg.
Jeg: Hva da?
Venninne 2: Vel…kvinner er jo mer…
Jeg: Mere hva?
Venninne 2: Vel, bedre egnet liksom, til å ta seg av barn.
Jeg: Attehvafornoe?
Venninne 2: Ja, det ligger nærmere oss dette med omsorg og…
Jeg: Hæ!? Prøver du å si at jeg er bedre egnet til å ta meg av et barn enn samboeren min? Bare fordi jeg har innovertiss?
Venninne 2: Ja, faktisk.
Jeg: Jeeeez. I vårt tilfelle tror jeg faktisk han er bedre egnet til å ta vare på barn enn jeg er. Jeg vil ikke ha noen problemer med å overlate et eventuelt barn og 6 måneders velfortjent pappapermisjon til han.
Venninne 2: Du er virkelig blitt en sånn karrierekvinne du, som ikke vil være hjemme med barnet ditt!
Jeg: !W!T?!F?!